Om den plutselige tanke at spill faktisk er ganske kjedelige

Jeg har skrevet om spill i mange år. Fra jeg begynte å henge på Spillegal i vaken av årtusenskiftet til jeg nå befnner meg arbeidsledig etter at en anmeldelse først ble trukket fra Gamer.no fordi den ikke levde opp til redaksjonens forventninger og neste anmeldelse ble kvalt ved fødselen fordi den ikke viste nok entusiasme for spill. Spill som historiefortellinger, spill som metaforer, spill som aktivum? Nei! Spill som underholdning. I dette landet kan man ikke skrive om spill med mindre man lever og ånder for spill, med mindre man ukritisk omfavner det man blir fortalt at man skal like, med mindre man hater argumentasjonsteknikk og med mindre man opererer med horisonten til en middels intelligent femtenåring.

Jeg har kanskje grunner til å føle meg bitter, men det gjør jeg altså ikke. Å se problemer som muligheter var aldri min sterke side, men det å kunne løsrive seg fra en redaksjonell linje du konstant bestrider gir deg en frihet til å skrive hva du ønsker. Om det blir lest er ikke så viktig. Det vil si, jo det er viktig. Men det viktige er hvem som leser deg, ikke hvor mange. Spillborring handler om alle de spillene du burde ha spilt, alle de tankene du burde ha tenkt og alle konklusjonene du burde ha endt opp med. Men før vi går videre, trengs det å fastslås en del ting.

1. Du spiller spill like mye som spillet spiller deg. I møte med et interaktivt produkt kan du aldri sette føringer for hva som er mulig, men du kan berømme karakterisering, arkitektur og konstruerte øyeblikk rent estetisk. Et spill lar seg ikke tolke som en roman eller film lar seg tolke. I det øyeblikket du åpner spillet godtar du et sett med regler som du (i de fleste spill) ikke kan påvirke på noen meningsfull måte
2. Det er en populær misforståelse at spill ikke er mekaniske. Man snakker om følelser som et resultat av hva spillet ønsker å oppnå, men sannheten er at man i spill vanligvis ikke former sin egen historie, sine karakterer eller sin arkitektur, men derimot passivt konsumerer en gruppe menneskers visjoner.
   
3. De fleste spill krever ingen kreativitet eller fantasi. De handler i beste fall om logisk tenkning, noe som har ført til at de fleste som spiller bare er ute etter å slå spillet og vil falle til alle slags molbostrategier for å få en virtuell klapp på skulderen.
   
4. Å skape et spill er ikke en nobel handling. Det eksisterer svært få spill med artistisk integritet, alle misforståtte.
   
5. De beste spillene er ikke et resultat av en manns visjon, men av denne mannens evne til å forutse brukerbasens kreative evner. De beste spillene er kollektive opplevelser som visker ut grensen mellom avsender og mottaker.
   
6. Hvis spill er historier er de maktfantasier. Å lage historiedrevne spill er ikke anbefalt, men hvis du tror at du kan klare det ingen så langt har klart, vil det være en fordel om du skriver et spill som er seg selv og sin form bevisst. Dette er den eneste måten å skrive gode spill på.
7. Spill skal alltid deles opp i overkommelige bolker. De beste spillene kan spilles i fem minutter like gjerne som fem timer, og dette krever en umiddelbar evne til å foregripe spillerens oppmerksomhet.
   
8. Spill er eklektiske. De beste spillene lar seg ikke begrense av sjangerkonvensjoner, men innoverer uten å anstrenge seg gjennom å benytte kultur som informasjon, ikke som noe foredlet og uangripelig. Framtiden til spill er å se til andre kunstformer og benytte seg av dem som pastisjer.
   
9. Alle gode spill har noe til felles. Dette er evnen til å transformere virkeligheten slik vi sanser den til noe abstrakt. Realisme er bare interessant så lenge den skaper en fullverdig simulasjon av en meningsfull aktivitet.
   
10. Å skrive om spill er meningsløst. De er ikke ord-artefakter, men matematiske skapelser.
    

Fortsettelse følger.