Klar for slakt: En anmeldelse av Ready Player One

Ernest Clines Ready Player One har høstet en viss interesse blant norske spilljournalister, og gjort det tydelig at litterær kritikk ikke er noe som bør forbeholdes amatørene. Kjersti Stuestøl og Snorre Bryne har begge dekket historien om Wade Watts og OASIS, en virtuell virkelighetserstatning som i 2044 har blitt menneskehetens foretrukne form for eskapisme.

Temaet er interessant, hvis man utelukkende snakker om den begrensete formen for spillkultur Cline ønsker å formidle, men som roman er Ready Player One en katastrofal blanding av melodramatisk patos og triviell trivia. Clines bok er en uforbeholden hyllest til Amerika, han forsøker å gjenoppvekke den amerikanske drømmen ved å rense den for kapitalistiske strømninger, en framstilling som er skremmende naiv.

Gjennom fortellingen om Wade, eller Parzival, graves en dyster framtidsvisjon, styrt av det ondsinnede konglomeratet Innovative Online Industries som ønsker å kommersialisere OASIS etter at skaperen, den fiktive spilldesignerlegenden James Halliday (Anorak), dør. Men Clines framtidsvisjon kommer i andre rekke for fortellingen om Hallidays egg, en konkurranse der vinneren overtar Hallidays selskap, Gregarious Simulation Systems.

Ready Player One er en sentimental thriller ment for en generasjon som tenker som barn. Ordene virker tilfeldig satt sammen, og klarer så vidt å romme et plott som sentrerer rundt forgangen pop-kultur og en utvanning av karakterenes følelsesliv ved hjelp av billige hipster-referanser. Clines framtid er så vagt skissert at den, til tross for å være basert på allmennkulturelle observasjoner (klimaforandringer, ressursmangel, spinnvill kapitalisme) virker fullstendig tilfeldig. Blandingen av 80-talls referanser som inngår i Hallidays konkurranse, vitner om en ikkeeksisterende forståelse av kunst, erstattet av den dårlige popkulturens minste fellesnevner.

Selv for en side som Gamer.no, som sverger til at spill er kultur, virker det å anmelde Ready Player One positivt som en alvorlig svikt. Clines bok ufarliggjør spill fullstendig ved å gjøre dem til fragmenter i spenningsromanens struktur. Den eneste meningen disse referansene har er å få leseren til å føle seg smart. Ready Player One har ingen underliggende struktur, men baserer seg ganske enkelt på en mangelfull forståelse av hvordan man bygger fortellinger; der har Cline i det minste noe til felles med utviklere som BioWare og Rockstar.

Men spillkultur? Ready Player Ones figurer er uten unntak unyanserte og kvestede freakere som har begravd seg i sin guds (Halliday) liv for at Cline skal kunne bruke dem. Dialogene er spesielt intetsigende – selv om samtlige av karakterene Cline skildrer framstilles som genier, evner de ikke å føre selv den enkleste samtale uten at det degenererer til tull og tøys – og gjør store deler av romanen ufrivillig latterlig.

Det kan virke som at Cline har forstått at han ikke mestrer relasjoner, for store deler av Ready Player One begrenser seg til tamme beskrivelser av kjennskap til annenrangs kultur, begrenset til referanser som aldri belyser kulturen som omtales på relevante måter. For Cline er det viktigste å fortelle andre hva han liker. Gjennom alter egoet Halliday, og hans selvbiografi Anoraks Almanakk, blir leseren tvunget til å komme igjennom ulidelige mengder med album, filmer og retrospill.

I introduksjonen til sin anmeldelse skriver Kjersti Stuestøl: ”Ready Player One er Ernest Clines debutroman, og er nesten som et spill i litteraturform å regne. Press inn alle åttitallsreferansene du kommer på, og resultatet blir en lystig leseopplevelse som kiler nerden i deg på alle de rette stedene.”

Sannheten er en ganske annen: Ready Player One er verken spill eller litteratur. Det er en samling med kulturelt søppel samlet mellom to permer, foreviggjort for folk som ikke vet hvordan de skal føle.