Kjør!

Nicolas Winding Refns Drive, er antitesen til Segas Daytona USA, nå tilgjengelig i en restaurert utgave på Xbox Live Arcade. Der Refns skuffende mangel på komposisjonelle ferdigheter bak kamera resulterte i en av årets hittil kjedeligste filmer, hans nihilistiske verdenssyn førte til en film som fornærmer seerens intelligens, tar Daytona oss tilbake til gullalderen. Før Sega langt på vei utslettet seg selv gjennom en rekke finansielle feilvurderinger, kunne de nemlig lage spill. I dag fungerer de i hovedsak som utgiver for en rekke talentfulle utviklere, men Segas hellige interne visjonære, Team Andromeda (senere Smilebit) og AM2, leverte en gang en stadig strøm av topptitler til Arkadene og Segas egne konsoller.

Daytona USA er en av disse spillene. Det som i hovedsak er et arkade-spill, gjorde også en viss suksess på Segas egen Saturn, men det er først i dag at den opprinnelige versjonen får en verdig restaurering.

Som arkade-racer (bilspill fanger på ingen måte essensen i spill som Sega Rally, Outrun 2 og det nevnte Daytona) er Daytona forferdelig enkelt. Du kan ikke velge bil, men har muligheten til å bestemme om du ønsker manuell eller automatisk girkasse, der førstnevnte åpner opp en rekke subtile gameplaymuligheter. Banene kommer i tre varianter, fordelt etter vanskelighetsgrad, der den første er en oval sirkel og de to neste gradvis slynger seg mer komplisert rundt templatet å mestre bilen din.

Grunnmodusen er en kamp mot klokken så vel som konkurrerende sjåfører, og Daytona imponerer med sine til-randen-fylte løp der det deltar så mange som 40 biler. Det farlig fengende lydsporet, ispedd knurring fra motorer og sporadiske utrop fra løpsannonsøren, skaper en sjelden ramme som er uløselig knyttet til arkadekulturen.

Banene er fylt med visuelle detaljer og påskeegg som du fort går glipp av hvis du ikke er oppmerksom, den visuelle rikdommen har blitt gjenskapt for HD-generasjonen uten at man kan spore et eneste kompromiss i fornyelsens navn. Riktignok kan du spole tilbake, en uting som nesten ødela enspilleropplevelsen i Forza Motorsport 3, men gjennom det rike ekstramaterialet, beviser Sega at de forstår sitt eget arvesølv bedre enn noen. Poengterte utfordringer, overlevelsesmodus og, selve rosinen i pølsa, en karaokemodus, realiserer Daytona USA som det gjennomførte spillet det alltid har vært.

Når du legger til flerspiller for opp til åtte spillere, er det bare å nyte subtilitetene i en av de beste arkaderacerne fra 90-tallet. Likevel har Sega gjort noen pussige designavgjørelser, da spesielt rundt prestasjonspoeng som i Daytona er gjort latterlig enkle å skaffe seg. For et spill som er legendarisk for sin vanskelighetsgrad virker det merkelig at man deler ut prestasjoner som om de skulle være håndtrykk. Ikke at det ikke gir mening: I Daytona USA fungerer prestasjonene som et inngangsparti til spillets mange moduser, som en påminnelse om alt som, til tross for det på overflaten magre innholdet, er til stede.

Det er tydelig at Sega har ønsket å gjøre Daytona så tilgjengelig og fleksibelt som mulig. Vanskelighetsgrader og utvidede tidsbegrensninger skaper et spill som i større eller mindre grad møter den moderne spillerens krav til underholdning.

Daytona USA kan fort bli det spillet som du ikke en gang har hørt om. Den norske spillpressen viser liten vilje til å dekke titler av denne typen, gledesfylte tilbakeblikk til den gangen spilling og spillkultur var noe helt annet enn i dag, langt mindre er man villige til å akseptere at enkle mekanikker og begrenset valgfrihet ikke er et spørsmål om latskap fra utviklernes side. Om man utfordrer norske spillskribenter til å ta en titt på Daytona, er jeg redd for at svaret deres vil bygge på misforståelser og tåkelegging. Men for meg gjør det ikke så mye. Jeg har venner som stadig brøler: Gentlemen Start Your Engines.