"Is the pious loved by the gods because it is pious, or is it pious because it is loved by the gods?"
- Platon
Relic Entertainments Warhammer 40K: Space Marine tvinger oss som spiller til å revurdere skrot. Å avskrive spillet som en Gears of War-klone, er en skandale, men samtidig er det vanskelig å ikke avskrive Space Marine. Drevet av en fascistisk ideologi der de eponyme Marinejegerne framstår som en blanding av en dårlig lesning av Nietzsche og camp, kan ikke Relic tas seriøst med mindre man leser Space Marine som satire. Problemet er: Det er det ikke.
Relic Entertainment utmerker seg gjennom sin kjærlighet til Warhammer-universet – Space Marines største styrke. Estetikken er mer autentisk enn pen, og arkitekturen variert platt. Regien i utfordringen varierer fint mellom utfordring og plankekjøring, men avbrytes ofte av endeløse ganger med eksposisjon.
Space Marine er kompromissløs skyting og nærkamp, der det mest inspirerende aspektet er mengden fiender du tar deg tid til å slakte. Variasjon erstattes med eskalering, en aktualisering av spillmekanikk det står respekt av. Ikke mange spill i dag tør å bli vanskeligere, tør å gi deg nye ferdigheter som tvinger deg til å perfeksjonere grunnsettet med ferdigheter heller enn å lære deg nye manøvrer og gi deg nye verktøy i en hastighet som gjør selv en isdanser tommelomsk.
Space Marine bygger uelegant videre på de samme mekanikkene du møter i spillets åpningsscene. Den merkelige blandingen av nærkamp og skyting, der ingen av delene egentlig realiseres, bidrar til en kaotisk opplevelse hvor taktikker og improvisasjon glir over hverandre i en suppe av uinspirert gameplay. Likevel er det relativt fornøyelig. Space Marine føles som en dekningsskyter uten dekningsmekanikk, et kombospill uten komboer. Men det at elementene i det minste er der, åpner opp for tilnærmingsmetoder til fienden som er variert.
Som skytespill snakker vi om en ganske standard affære med våpen som går fra det uinspirerte til det halvspennende. Mekanikken bidrar til å holde deg i live, men Space Marine er for kaotisk til å premiere perfekte runder i samme grad som mer sofistikerte skytere. Speed runnere vil rive seg i håret over hvor dårlig opplevelsen er optimalisert for perfeksjon.
Nærkampsystemet blander ting sammen, der hele tre knapper må mestres for at du skal kunne holde orkene fra livet. Kombosystemet er imidlertid ulogisk, på grensen til unødvendig idet du kan henrette orker på ekstra blodig vis for å fylle opp livmåleren din, et ulogisk og ganske forskrekkelig alternativ til medisinskrin.
Livmåleren samhandler med et skjold, slik gjort populært i det første Halo-spillet, men den manglende metodikken i Space Marine gjør Relics spill langt mindre tilfredsstillende. Godbiten kommer i form av ”Fury mode”, som du lader opp gjennom å ta livet av fiender, som lar deg regne død for en stakket stund mens livmåleren din spurter oppover som Usain Bolt på steroider. Riktig timing kan gjøre en veldig stor forskjell.
Det mest minneverdige med Space Marine er den skamløse leflingen med fascismes ekspanderende natur, hvor sitater som ”suksess måles i blod; ditt eller fiendens” og ”Liv er keiserens valuta” tjener til å understreke det smått absurde universet romjegerne befolker. Historien er imidlertid så opptatt med å hylle kildematerialet, at enhver mulighet til å kommentere gjennom parabel forsvinner som frostrøyk for solen. Slik forråder Relic vitenskapsfiksjonens natur for fansens pølsefest.
Likevel kan du ha det moro med Space Marine. Det er ikke stramt, ikke fyndig, det prøver for mange ting og gjør ingen av dem spesielt bra, men som B-produksjon ligger det en viss fornøyelse i å slakte orker for keiseren. Marcus Phoenix bør herved føle seg truet.
