Rundt jule-nyttårstider gikk jeg på en støyt. Som den rike, privilegerte, heterofile, hvite, unge mannen jeg er, svømte jeg i luksus. Livet ble problemfritt og spillene ble kjøpt på en ukentlig, hvis ikke daglig basis. Og hvis livet skal miste all spenning, hvorfor ikke fantasien? Spill sluttet å gi mening og jeg skylder delvis på meg selv og min egen latskap.
Etter mye om og men bestemte jeg meg for å gå tilbake til mine gamle favoritter, for ting var så mye bedre før, var de ikke? Det viser seg at de ikke alltid var det. Eller kanskje nostalgi ikke er nok for å skape en ny opplevelse. Simon Belmont, Mega Man og Samus hadde alle mistet gløden for meg.
Uansett stod TV-en ubrukt i dagevis og jeg forble uelsket helt til rastløsheten grep meg og jeg logget inn på Steam for å prøve å finne noe som gav mening. Der lå et spill jeg hadde spilt i hele 15 timer uten at jeg kan huske noe konkret om det bortsett fra dette som vi la ut på youtube før jul. Videoen sier det meste som kan sies om Saints Row: The Third ved første tastetrykk. Men kanskje ikke alt. Saints Row 3 er kanskje en overfladisk og promiskuøs hurpe, men hun er også et flott menneske og hun lærte meg å elske igjen.
Det var et kort forhold men veldig begivenhetsrikt. Hun forførte meg momentant. Etter kun noen timer åpnet hun seg helt for meg. Hun tilbød meg alt. Fantasien var blitt realitet. Den første natten ble til en orgie av flykapring, plastisk kirurgi, bilturer med tigre, voldelig bruk av dildoer og gimp racing. Alt var mitt det øyeblikket jeg ville ha det. Det var eksplosivt, velsmakende og spennende. Og hun var vakker! Penere en hennes venninne GTA4 (og hun er som tatt rett ut av en Hollywood film.) Saint's Row 3 var enkel og unik, med en estetikk som tydeligvis er eksklusivt forbeholdt spill. Hadde jeg funnet noen?
Det viste seg at svaret var nei. Jeg våknet opp neste morgen og hun lå rett ved siden av meg, pakket inn i pause-skjermen sin. Hun var fortsatt vakker men det var for sent. Fantasi hadde blitt realisert og var ikke lenger fantasi. Hva mer kunne hun gi meg? Hun ga meg alt. Hva mer hadde jeg og hente? Interessen var borte.
La dette bli en invitasjon til spilldesignere verden over: Forfør meg. Aldri gi meg det jeg vil ha med en gang. Gi meg en smak. Vift det i trynet mitt. Torturer meg. Men aldri la meg få det. Lær meg å elske spillet før dere gir meg nøklene til huset. Gir dere meg muligheten til å tilkalle luftangrep på første date kommer jeg til å bruke det. Brått blir det for lett og så blir jeg uinteressert. Jeg vil ha en ekte makt-fantasi. Jeg vil være Aleksander den Store. Jeg vil bygge et rike, ikke arve et imperium.
For hva er vel søken om makt uten begjær?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar