”The abstract has become the reality.”
- Cunninlynguists
Ignition Tokyos El Shaddai Ascension of the Metatron er knapt det første popkulturelle fenomenet som takler engler, men det glir inn i rekken av interessante tolkninger spill som Bayonetta og animer som Neon Genesis Evangelion og Haibane Renmei har stått for. Hjertebarnet til Takeyasu Sawaki, kjent som figurdesigner for Okami og Devil May Cry, to av 3Dens mest visuelt definerende og arresterende spill, har fått mye skryt for sin visuelle presentasjon, litt kritikk for sitt enkle kampsystem og forholdsvis mye kritikk for sin fortelling og fortellerteknikk, som Andrine Fangberget i sin anmeldelse for Gamer.no kalte direkte pretensiøs.
Ingenting kunne vært lenger fra sannheten. Å blande ambisjoner med pretensjoner er en populær fritidssyssel i dag, hvor alt som minner om høykultur latterliggjøres flittig. Ironien er at El Shaddai er et tv-spill tvers igjennom. Det er ikke mer pretensiøst enn spill flest, og det gjør iallfall ikke noen sak av sine pretensjoner: Fra Sawaki, før du starter spillet, villig kommuniserer at Ignition Tokyo består av personer med multikulturell bakgrunn, som har trukket fortellingen fra forskjellige religiøse tekster, til siste kapittel er avsluttet.
Problemet med dette er at religion i dag av mange ikke forsøkes forstått. Vi er for opptatt med å latterliggjøre dens premisser til å forstå dens ringvirkninger og funksjoner. Godt da at utviklere som Platinum Games og Ignition Tokyo tør å sette livssyn på kartet. El Shaddai forherliger på ingen måte religion, som fortelling er det nesten skremmende dogmatisk idet du som Enoch skal binde sjelene til syv engler som har forlatt himmelen for å dyrke seg selv.
Spillets introduksjon gir oss en kortfattet presentasjon av Enoch. Det skjedde, blir vi fortalt, for 360.000, nei 14.000 år siden. Det skjedde med en mann med 72 forskjellige navn. El Shaddai er en lek med perspektiver og identiteter, som Bayonetta før det var det, der visuelle filtre, elementer og kræsjende personligheter aktualiserer spillets tematikk. Han var en ganske ålreit fyr, fortelles vi av spillets fortellerstemme og veileder Lucifel.
Men fortellingen om Enochs personlige dannelse er bare en alternativ innfallsport til Sawakis univers. Fortellingen om Enoch er også fortellingen om lovnaden om den andre syndefloden, hvordan sjelene til de falne englene står imellom apokalypsen og menneskeheten. Denne gammeltestamentlige forståelsen av tro som ikke rommer tvil, bare svik, gjør seg gjeldende i Enochs oppdrag, som spenner hundrevis av år.
Enochs oppdrag springer ut av en grunnleggende konflikt mellom det gudelige (mekanikken) og det ugudelige (spilleren), der Enoch selv er den naturlige brobyggeren mellom de to verdenene. På et tidspunkt beskriver Lucifel paraplyen som menneskets største oppfinnelse, på et annet forteller han deg at det sies at spillet lar seg runde på syv timer. Lucifels stemme, mesterlig gjort av Jason Isaacs, tar seg av eksposisjonen som balanserer mellom det humoristiske og det makabre, hvor hans konstante telefonsamtaler med Herren står som et høydepunkt.
Ikke bare kommenterer Lucifel El Shaddais natur, det handler vel så mye om spillerens ferdighetsreise. Dette understrekes videre av ”uslåelige” drotter, som sender deg ned bevissthetsnivåer som en slags pop-versjon av psykose. El Shaddai romantiserer ikke hallusinasjoner og stemmehøring, men gjør det til noe dagligdags og stressrelatert. Kampene foregår, ikke ulikt den berømte Psycho Mantis-kampen i Metal Gear Solid, på et mentalt så vel som fysisk plan, ikke bare fordi enknappssystemet du må sette din lit til åpner opp for en tilnærming til kamp hvor det å lese den kunstige intelligensen i spillet er vitalt, men fordi nederlag sender deg dypere inn i den verdenen de falne englene har fabrikkert.
Den dogmatiske religionen stilles opp imot den dekadente hedonismen, der førstnevnte representeres av herren og hans erkeengler og sistnevnte er de falne englene. Det er verdt å merke seg at El Shaddai er en reise inn i en sekulær virkelighet, hvor guddommelighet erstattes med selvrealisering. Sawaki er imidlertid smart nok til å skjønne at dette er to sider av samme sak, der framskritt er akkurat like utsatt for misbruk fra begge sider.
Magien ligger imidlertid i realiseringen av dette. El Shaddai er absurd perverst i hvordan de falne englenes lyter skildres, og de styres alle av en grunnleggende morbiditet knyttet til arroganse, selvfølgelig forbeholdt Herren. Sammenlignet med Karl Ove Knausgårds En tid for alt, hvor Knausgård tolker den diluvianske tidsepoken som en forlengelse av bonderomantikk, spiller El Shaddai på et register som er atskillig mer popete, reflektert og kult. Knausgårds roman forsøker å vise hvordan symboler defineres av sjamanen, og man, idet sjamanen forsvinner eller skifter form (eksempel: fra prest til kunstner), vil også det religiøse (virkelighets)bildet forandre seg. Han rettferdiggjør dette ironisk nok gjennom Jesu offer, en pseudofilosofisk tolkning av Messias-fortellingen hvor Gud ofrer seg selv for å frelse mennesket (grunnleggende absurd) og englene som resultat blir fanget i vår verden hvor de gradvis endrer form.
Knausgårds metafysiske meditasjoner står i skarp kontrast til Sawakis, som ikke er kitsch, men en metafysikk i seg selv. El Shaddai er kanskje ikke fylt med billige poenger, og derfor hater man det som noe annet enn en visuell maktdemonstrasjon, men maler et komplekst bilde av religion med mennesket som prisme. Knausgård er rovmorderen i framskrittets navn, Sawaki er vår generasjons sjaman.
